Den engelske dronning Elizabeth den II’s bortgang kan tas til inntekt for så mangt. Min innfallsvinkel er å tenke på tid, tidsperspektiver og tidsskalaer i ledelse.
Ingen forsker på sammenhengen mellom ledelse og tidsskalaer, kan det se ut til. Det er underlig, fordi “timing”, altså riktig tidspunkt for beslutninger og inngripen, er så åpenbart tilstede i alle munnhell om god ledelse. Som for eksempel i forskjellen på styring og ledelse, der styring er å gjøre tingene riktig mens ledelse er å gjøre de riktige tingene – det vil være helt umulig å se bort fra at de “riktige tingene” er helt avhengig av å forstå tidspunktet.
Derfor er det snodig at det finnes 122.000 vitenskapelige studier av ledelse, men bare 6 som nevner begrepet “tidsskala”. Innenfor kompleksitetsteori vil det være åpenbart at tidsperspektivet er noe av det viktigste som skiller ledere på ulike nivåer av en organisasjon. For en infanterist som stormer en høyde kan avgjørelser dreie seg om tiendels sekunder. For brigadesjefen er minuttene og kanskje timene viktigere. Politikeren som satt det hele i gang burde tenke i måneder og år.
Et nesten helt utrolige psykologisk eksperimentet har utfoldet seg over de siste 70 årene i Buckingham Palace, der et enkelt menneskes psykologi faktisk ble tilpasset et tidsperspektiv tilsvarende 15 statsministre i regjering. Nasjoner skal per definisjon vare mer enn en generasjon. Derfor er det viktig med instanser som er lite sensitive for dagsaktuelle strømninger, noe de fleste staters forfatninger tar inn over seg. Dette er en ekstremsport for individet og de færreste vil makte det. Prisen som individer og familier betaler for denne typen rolle og tidsperspektiv er sikkert høy til tross for god betaling, materielt sett. Evnen til å tåle et slikt tidsperspektiv er en solid målestokk til påminnelse for politikere som ikke greier å sove mer enn fire timer før de skrur på TV og twittrer igjen.
Knut Petter Rønne intervjuer meg om temaet i Dagens Perspektiv her, etterfulgt av en nyttig henvisning til et gullkorn av filosof Harald Høiback.